Biblioteket i krise

Det er ingen tvil om at den teknologiske utviklingen i løpet av kort tid vil tvinge frem en total reformering av biblioteket. Digitalisering, Internett, nye medier som trenger seg på, representerer klare utfordringer. Men spørsmålet er: hvordan skal bibliotekene klare omstillingen uten å tape seg selv?

Bibliotekene har vært en sentral del av vår politiske og kulturelle historie helt siden Ugarit for 3500 år siden, via antikken og middelalderen og frem til i dag. Det er vanskelig å forestille seg opplysningstid og demokrati uten biblioteket, ja, bibliotekenes innflytelse på utviklingen av en informert allmennhet, på tilgjengeliggjøringen av kunnskap, kunst og historie kan ikke overvurderes.

Men aller mest er bibliotekets posisjon knyttet sammen med utbredelsen av lesning. Lesning har aldri vært en naturlig egenskap. Lesning er et kulturfenomen, en tillært prosess, som ikke bare handler om den faktuelle kunnskap lesningen kan gi, men lesningens egenverdi. Overgangen fra oral til skriftlig kultur var et dramatisk vendepunkt i vestens historie. Den frigjorde blant annet mengder av krefter og energi – som i en oral kultur ble brukt til å erindre hendelser, historie og viten – og førte til en abstrahering av tanken, til muligheten for å tenke logisk og prinsipielt på et høyere plan.
Lesningen har ikke bare ført menneskeheten frem til en dypere forståelse av hva det vil si å være menneske, gitt oss innsikter i andre måter å tenke på, bidratt til romanens sterke stilling som erkjennelsesmiddel og estetisk opplevelse.

/../

På vei inn i en ukjent fremtid er biblioteket på desperat leting etter identitet. Konkurransen med litteraturhusene føles tung, allmennheten er uinteressert, og bibliotekarene selv, som danner kjernen i denne livsviktige institusjonen, synes å ha uklare forestillinger om hvor den virkelige utfordringen ligger. Men hvem skal forsvare lesningen i dette landet, hvis selv ikke bibliotekene gjør det?

Kilde: Aftenposten.no